Rafting og familie Rafting i Norge er langt på topp på listen, og står som et familievennlig eventyr for alle aldre! Ligger på Vestlandet mellom landets to største fjorder, Hardangerfjorden og Sognefjorden, har Voss blitt en sentral aktør i verden av utendørs eventyraktiviteter. Velg mellom kanopadling, rafting eller vann rafting, og nyt Norge fra et nytt perspektiv!
Familie Rafting i Norge?
Første juli ble jeg med en norsk familie på fem fra Bergen, som bestemte seg for å sparke av med sommerferien deres Outdoor Norway.
Dagen før fant den adrenalinsøkende pappaen og mellomsønnen spenningen ved å makulere hardt under en halv dagers terrengsykling med guiden deres, Thomas. I dag, med hjelp av lokale guider Ruben og Stian, ville hele familien sammen nyte en mer avslappet kanotur nedover Raundal -elven.
Selv om de valgte å ankomme med bil, valgte jeg å ankomme med tog - et naturskjønt, enkelt og rimelig alternativ. Gjennom en drøy time tok vevnettet av utskårne tunneler fra Bergen meg med truende utsikt over turkise fjorder og stoiske, grønne fjell.
Med en behagelig starttid på 10:15 var familien og jeg i godt humør da solen begynte å spisse gjennom skyene og varme ansiktene våre.
Etter en rask innsjekking dro vi ut for å få alt nødvendig utstyr: våtdrakter, hjelmer og redningsvester. Inkludert støvler for å forsegle utseendet (og varmen i føttene), samlet vi oss i varebilen og tok oss til utgangspunktet for elven, med Ruben som tilbyr sære fakta og innsikt i den historisk rike regionen hele veien.
Ved ankomst jobbet vi som et team, og innen 30 minutter hadde vi fraktet fartøyene våre til elvebredden.
I løpet av denne tiden dobbeltsjekket vi utstyret og lærte det grunnleggende om elvesikkerhet, kroppsposisjonering og de verbale kommandoene vi
måtte følge - alt dette kommer jeg sikkert til å huske for fremtidige padleopplevelser.
Da jeg så alles øyne flimre av spenning da Ruben nøye forklarte forholdene vi kunne forvente å finne ved elven, kunne jeg umiddelbart se hvordan en slik opplevelse kaller ikke bare den unge, men det eventyrsøkende barnet i oss alle.
Klar til å se elven, ble vi delt i to grupper: Stian ville guide fra den mer tekniske kanoen, som ble forespurt av terrengsyklingens far-sønn-duo, mens vi andre tok den bredere flyteflåten, lettere å kontrollere og tryggere for den unge .
Vi tok tak i våre årer og sikret føttene, og begynte med å jobbe i den samme delen av elven i sirkler, få en følelse av båtene våre, skulderstyrken vår og kallene til guiden vår, og befalte oss å ro fremover ("fremover!") Eller bakover. ("Bakover!"). Etter noen minutter, med den minste fnisende i påvente, sparket vi selvsikkert av land en siste gang og lot elven trekke oss nedover bekken.
Som en landbasert friluftsentusiast har vannsport alltid vært et svakt sted. Og jeg ville lyve hvis jeg sa at barna var de mest nervøse i gruppen vår.
Etter å ha sett en for mange white water eventyr på YouTube, gikk pulsen min da vi sprang mot vår første del av stryk. Men da vi traff bunnen av den første bølgen, ropte Ruben selvsikkert for å presse videre, og hele båten ble fylt av en spent energi. Smilende bredt, etterpåvirkende sprut fikk meg til å svelge en munnfull rent, søtt elvevann. Eventyret hadde offisielt begynt.
Minutter virket som timer da vi utforsket Raundal -elven, vevde fra venstre til høyre, fremover og bakover. Plassert mellom latterene våre og high fives var et utrolig landskap, knapt rørt av mennesker. Vannet: blått og klart.
Luften: skarp og energigivende. Lydene: kaotisk, men likevel fredelig. Selv om jeg har vært på Voss ved flere anledninger og utforsket den lokale juvet, fjellstiene og innsjøen, føltes elveopplevelsen annerledes. Spesiell. Som om den prøvde å lære oss noe vi glemte for lenge siden.
Tankene mine ble avbrutt da den livlige ungen spurte moren sin om vi kunne "bade" eller bade. Selv om snøsmeltingen i fjellet nå er i juli, kan vannet holde seg på en lun temperatur på like over frysepunktet.
Kanskje det var den lille tapperhet, eller kanskje var det at våre daglige hemninger var blitt senket, men vi ble kollektivt enige om å trekke i land, og en etter en ladet vi oss i vannet, hootin 'og hollerin' hele veien gjennom .
Andre halvdel av turen bygget på den første; seilte forbi steinblokker som ble etterlatt av fortidens isbreer, traff vi vannlommer som snurret oss i sirkler, lanserte oss fremover og testet teamarbeidet vårt.
Da vi nærmet oss en av de siste hvitvannsdelene, så jeg til venstre til den unge tenåringen ved siden av meg, dryppende av vann. I stedet for at øynene hans ble limt til en skjerm, bekymringene hans ble brukt over en jente, eller han stresset med å gjøre den kveldens fotballtrening, var han helt tilstede. Han var fokusert på elven og padlen. Han var klar for at Rubens kommando skulle holde fast og komme seg ned.
Han bygde mot til å møte de ukjente utfordringene som venter.
Naturen lærte ham en enkel sannhet: den tiden vi bruker i naturen gjør oss lykkeligere, sunnere og mer hel.
